I et intervju forteller Juha Kaunismäki at kvartfinaleseieren mot TIK, semifinaleseieren mot Stjernen og den første finaleseieren mot VIF hadde det til felles at laget hver gang fikk maksimalt ut av situasjonen. Dermed føltes alle litt som gull. Semifinaleseieren i 2006 ble altså Kaunis’ andre gullopplevelse med Oilers. Og han spilte selv en av hovedrollene.

Sluttspillet generelt

Denne sesongen ble det for første gang spilt best av sju helt fra kvartfinalene. Stjernen og Storhamar stod igjen med bronsemedaljene, mens Vålerenga slo Oilers i en finaleserie som aldri ble skikkelig spennende. Oilers hang riktignok godt med i sine hjemmekamper, men 4-0 totalt og knus i den siste er klar tale om styrkeforholdet.

Sesongens beste lag totalt sett kom derimot ikke til NM-finale. Storhamar opptrådte nærmest som et selvspillende piano gjennom seriesesongen, og med førsterekka Svensberget/Hansen/Yetman i spissen satte SIL poengrekorden Oilers nettopp slo. Petter Thoresens menn anno 2006 kapret derimot 108 på 42 kamper. Petter Thoresens menn anno 2012 trengte 43 kamper på å samle 109.

Men altså ingen finale Hamar. Vålerenga lanserte for andre sesongen på rad en Plan B etter jul, denne gang kalte de den til og med Operasjon Kongepokal. De fleste trakk på smilebåndet ettersom hentespillerne Brad Defauw og Greg Day definitivt ikke var Chris Mason og Scott Hartnell. Men den som ler sist ler som kjent best. VIF kjempet seriemesteren i stykker med 4-2 i semifinalen, og i finalen var som sagt Oilers sjanseløse.

Oilers spesielt

Oilers møtte Sparta i kvartfinalene denne våren, en kampserie hvor seier fulgte hjemmebane frem til Oilers vant kamp #6 i Sparta Amfi. Hjemmelaget førte kampen med 3-0 tidlig, men Oilers hentet opp og Ante Pettersson satte den avgjørende 4-3 scoringen fem minutter før slutt. Seieren var faktisk den første for Oilers i Sparta Amfi gjennom tidene.

Semifinalene mot Stjernen ble en triller av de sjeldne. Tre av kampene gikk til overtid, og Juha Kaunismäkis avgjørende scoring kom først i femte periode av kamp #7. Før den siste kampen hadde lagene holdt sin hjemmebane, men Oilers brøt altså mønsteret da det gjaldt som mest. For mange i oilersfamilien tror jeg den kampen blir stående som den største uansett hvor mange bøtter klubben måtte hente i årene som kommer. Og den var historisk. Aldri før hadde et lag fra vestlandet kvalifisert seg for NM-finale.

Finaleserien ble et aldri så lite antiklimaks for Gunnar Johanssons gutter. Det startet i første kamp med Snorre Hallems kneskade. Med kapteinen ute mistet Oilers en av få spillere med skikkelig finaleerfaring, og lagets kanskje mest balanserte rekke, Kohvakka/Ante/Hallem, ble brutt opp. Herfra og ut lignet Oilers et beseiret lag, det virket som om gutta ikke hadde mer å gi.

Fra mimreboken

Finale #3 i Siddishallen

Jeg har omtalt finaleserien som uspennende, men kamp #3 bød på glimt av den neste verden. I alle fall for en stakket stund. Morten Bakkene var som et villdyr og scoret hat-trick i åpningsperioden. I pausen sang Espen Hana «We Are The Champions» fra isen, og på mannetoalettet var spørsmålet kun hvor stor seieren skulle bli. Men vi glemte vel hvem vi spilte mot. Vålerenga stilte resten av kampen opp i triatlon, og dommerne godkjente scoringer både i hockey, fotball og tennis. Vålerenga vant selvsagt den kampen også…

All statistikk fra Oilers’ sluttspill 2006 finner du på våre statistikksider.