Han er ikke så opptatt av at han selv skal skinne, men han elsker å vinne. Det har blitt seks kongepokaler, fire seriemesterskap og en triumf i Continental Cup med klubben i hans hjerte. Etter debuten i Lørenskog Ishall 11. oktober 2009 har han akslet drakten drøyt 500 ganger. Han skal gjøre det i ennå noen kamper. Drømmen er å avslutte med å heve nok en pokal over hodet i midten av april. På hjemmebane. Da er derimot slutt for en av Oilers’ største klubbspillere. Peter Lorentzen legger opp. 

Han tilstår at vår svake forrige sesong var medvirkende årsak til at han valgte å fortsette nok et år. Kroppen har egentlig sagt fra en stund allerede.

– Jeg har vært i Stavanger i ti år, og selv om alder bare er et tall er det bare å innse at det er stor forskjell på å være 25 og 35 år. Det blir stadig tyngre å komme tilbake etter skader. Vi har også flere reisedøgn med laget nå ettersom siste fly fra Gardermoen går tidligere på kvelden, noe som gjør det vanskeligere å kombinere med Samuel som har begynt på skolen. Forrige sesong var derimot et slag på kjeften for alle involverte i Oilers. Også for meg personlig. Det føltes ikke naturlig å gi seg der, sier Peter til oilers.no.

Omskolert lynving

– Jeg lå vel litt og fisket også i den tiden, sier #71 og smiler. Vi snakker om årene med moderklubben Comet i GET-ligaen, hvor mange husker ham som et hurtigtog mot motstandermålet. Som da Comet var nære ved å slå oss ut av kvartfinalen 2007.

– Jeg var nok hakket raskere på skøytene da enn jeg er nå, men det handler nok vel så mye om skifte av rolle. Fra Comet gikk ferden til Rögle i Allsvenskan. Vi spilte oss opp til SHL i min første sesong. I den andre berget vi plassen etter ny runde med kvalifisering. På det nivået sier det seg selv at jeg ikke var lagets sniper. Det handlet mer om å overføre ferdighetene i defensivt spill. Kall det gjerne en omskolering, sier Peter.

Og hurtighet er en ressurs også i denne fasen av spillet?

– Selvsagt. Skal man dekke små flater handler det også om å være eksplosiv. Eller når man forechecker aggressivt i boksspill, sier mannen som av mange hevdes å være blant ligaens beste i undertall.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Årene i svensk topphockey åpnet også døren til landslaget. I en periode over fem år bokførte haldenseren tre A-VM. Etter sesongen 2011/12 var det slutt.

– Akkurat nå er tiden på landslaget et litt fjernt minne. Samtidig som jeg selvsagt fikk oppleve mye flott. Det å reise og besøke andre land og hockeykulturer. Se mange spennende byer. Og selvsagt spille mot mange av verdens beste spillere. I 2010 slo vi Tsjekkia som senere sto igjen med gull i turneringen. Det står selvsagt igjen som et stolt øyeblikk. For meg kom derimot en dag hvor det passet å sette strek. Det handlet mye om at jeg fikk Samuel. Som far valgte jeg å gjøre litt andre prioriteringer, forteller Peter.

Bygge lag

Fra svensk eliteserie til hjem til norsk liga altså. Litt ut i sesongen 2019/10. Han veide litt ulike tilbud mot hverandre og landet på et Oilers som nettopp var tatt over av Petter Thoresen.

– Jeg kjente jo til Petter og regnet med at han mest av alt ønsket å bygge et lag i Stavanger. Bygge noe solid. Det gikk ikke på skinner i starten, hverken for meg eller Oilers. Men det endte jo med gull NM-gull allerede i første forsøk. Fortsettelsen med Petter taler vel for seg selv, sier Peter og smiler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

For hans egen del var det litt frem og tilbake med tanke på fremtiden etter gullet i 2010. Først etter VM landet ny kontrakt. Etter den tid har imidlertid hverken han eller klubben sett seg tilbake.

– Årene som fulgte var fantastiske. Både for klubben og meg. Bygging av lag sto i sentrum. En stamme av norske spillere sørget for kontinuitet i tillegg til at klubben hentet forsterkninger som i de aller fleste tilfeller var fine typer både på og av isen, sier Peter.

Selv opplevde han å få større og større plass i prosjektet. På den måten han selv ønsket det skulle være.

– Et av de fineste komplimentene jeg har fått noen gang var da Pål (Higson, sportssjef, red. anm.) beskrev meg som limet i gruppa i da jeg rundet 500 kamper for klubben. For meg betyr det mye å være lojal, slå ring om kollektivet. En periode var jeg tillitsvalgt for gutta i NISO (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon). Jeg vil heller være en lagspiller enn solist, slår #71 fast.

Finale #7

Han drar litt på det når han utfordres på høydepunkter fra tiden i Oilers.

– Vi har fått oppleve mange store øyeblikk på isen. Må jeg velge ett lander jeg på sluttspillet 2015, da vi landet kongepokalen i en strålende syvende finalekamp mot Storhamar. På hjemmebane. Den våren spilte vi vår beste hockey og bød publikum på fulle hus og spennende oppgjør kveld etter kveld, sier Pete og klarer ikke la være å få det litt drømmende blikket. Han har derimot bestemt seg. Etter årets NM er det slutt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det er en tid for alt. Jeg har hatt fantastiske år i Oilers. Jeg har fått være del av en flott kultur. Oilers er en pakke. Klubben bygger karakterer. Mennesker. Jeg tror de færreste som har vært her sitter og pusser på medaljen og tenker på hvor flinke de var da de vant. De vet at de fikk være med på noe mer enn hockey, sier Peter.

Selv har han slått rot i Stavanger. Etter å ha vært gjennom et samlivsbrudd for noen år tilbake er han etablert i nytt forhold med Sola Håndball-spiller Abbey Perry.

– Jeg flytter ikke på meg. Jeg har blitt gammel nok til å forsto hvor godt jeg har det her jeg er. For Oilers handler det om å nyte den neste oppturen. Jeg drømmer om å være med på det første steget. Løfte en pokal til. På hjemmebane, avslutter Peter Lorentzen til oilers.no.

Vi ønsker Peter lykke til i hans siste sluttspill for Oilers. Samtidig benytter vi anledningen til å takke ham for alt han har betydd for klubben i vårt hjerte!

Statistikk fra Peter Lorentzen i Oilers finner du på #oilersstats

Elite Prospect har tall og fakta fra karrieren totalt.